.jpeg)
Nina W. Thorstad og A. Jamil Dost, sommerteamet til Oslo idrettskrets
Frivilligheten er viktig for at maskineriet norsk idrett skal fungere. I 2018 konstaterte Norges idrettsforbund at det utføres 58 millioner dugnadstimer i norsk idrett hvert år. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at dette arbeidet tilsvarer 17,3milliarder kroner. Frivilligheten sparer både idretten og samfunnet for enorme mengder ressurser.
En viktig del av frivilligheten i dag er ungdom og unge voksne. Uten denne idrettsengasjerte gruppen ville frivillighetens besparelser vært reduserte, og derfor utgjør unge ressurser en viktig del av den norske idrettsmodellen. I en tid hvor mange unge opplever et stort prestasjonspress og økende problematikk tilknyttet mental uhelse, gir frivillig arbeid en meningsfull arena for personlig vekst og utvikling. Det gir dem muligheten til å oppleve mestring, bygge selvtillit og utvikle en sterkere identitet. Ungdom og frivillighet er med andre ord en perfekt match.
Det finnes mange måter å engasjere seg på som ung frivillig i Norge. Innenfor idretten har vi hovedsakelig to alternativer der den ene er frivillige som en del av et idrettsarrangement, den andre er frivillige trenere, lagledere, styremedlemmer og liknende i idrettslag. Med denne artikkelen vil vi utforske disse måtene å engasjere seg på som ung frivillig.
Det arrangeres årlig store og små idrettsarrangementer over hele landet. De aller fleste hadde ikke vært en realitet uten den frivillige innsatsen nordmenn legger ned. Norway Cup er verdens største fotballturnering for barn og unge, og når turneringen går av stabelen, er det godt å ha unge frivillige i ryggen.
Kai Frydenlund Holm er mannskapssjef for Norway Cup, og forteller at de årlig tar imot omtrent 1400 funksjonærer under 26 år, som jobber på dugnad. De bidrar med alt fra å steke vafler til å sørge for at logistikken går rundt. Her får de en unik mulighet til å utvikle ferdigheter som vil komme godt med senere i livet. Dessuten hadde ikke mannskapssjefen klart seg uten ungdommen. Holm påpeker viktigheten av å ha unge frivillige med på laget. For Norway Cup som arrangør, er den største verdien av å ha med ungdom at de bidrar til kontinuitet. De unge deltar over flere år, og er med på å videreutvikle arrangementet gjennom innovative ideer og fornuftige tilbakemeldinger.
Blant disse mange frivillige er Maren Østgård. Maren har bidratt som frivillig under Norway Cup siden hun var 7 år gammel. Hun har siden den gang jobbet med et bredt spekter av arbeidsoppgaver, og fått mer og mer ansvar. Den unge ildsjelen fylte 23 år i mai, og stilte trofast opp under årets utgave av turneringen. For henne har det å bidra som frivillig blitt en selvfølge.
Juleaften er 24. desember, 17. mai kommer hvert år, og uke 31 er Norway Cup. Sånn er det bare.
Maren forteller videre at erfaringene hun har fått som ung frivillig har vært utelukkende gode. Som barn var det stor stas å kunne bistå de voksne på et så stort arrangement. Man hjalp til med det man kunne, og ingen oppgave var for liten eller stor. Uavhengig av alder ble man sett på som en viktig bidragsyter.
Vi følte oss veldig viktige!
I tillegg til nyttige erfaringer, og følelsen av å bli sett, får man også med seg en unik sosialiseringsarena. Man blir kjent med nye folk, og tar del i morsomme aktiviteter sammen. Ofte resulterer det i minner for livet, og vennskap som varer like lenge. Gjennom slike bekjentskap får man dessuten muligheten til å samarbeide med et drøss av forskjellige folk. Dette har Maren sett på som svært positivt og lærerikt. Hun opplever at de fleste er ivrige og svært løsningsorienterte.
I sum har Maren, til tross for sin unge alder, opparbeidet seg unike opplevelser og gode erfaringer som ung frivillig på Norway Cup. Denne kombinasjonen av ferdigheter og egenskaper har hun hatt stor glede av – både på og utenfor Ekebergsletta.
Det er vanskelig å se for seg norsk idrett uten frivillige trenere, lagledere og styremedlemmer. Uten disse menneskene ville ikke rammene for aktivitet vært til stede, som igjen ville påvirket aktivitetstallene. Idrettslag er derfor avhengig av å jobbe med både rekrutteringen av nye og ivaretakelsen av eksisterende frivillige.
Sajandan Rutthira er et inspirerende eksempel på hvordan unge kan engasjere seg som frivillig gjennom idrettslag. Allerede i tenårene hadde han mange roller i idrettslaget sitt. Han var trener og lagleder, og både nestleder og ungdomsrepresentant i styret. Hans engasjement startet i Furuset IF, men han har også bidratt i Høybråten og Stovner IL Friidrett. Allerede som 19 år gammel, mottok Sajandan kanskje den mest prestisjetunge hyllesten man kan få som frivillig i norsk idrett; årets ildsjel. Og det på bakgrunn av hans brennende engasjement innenfor idretten.
Gjennom sitt engasjement har Sajandan opplevd betydelig personlig vekst. Han forteller at han har utviklet sosial kompetanse, lært å samarbeide med ulike mennesker, og fått ledererfaring i ung alder. Akkurat dette understreker Sajandan som svært viktig for ham.
Du skal ha jobbet en del år før du får en lederrolle i en vanlig jobb. I idretten kan det skje etter veldig kort tid. Det er større rom for å prøve og feile, hvilket fører til at man satser på ungdommen tidligere.
Samtidig legger han videre vekt på hvordan unge frivillige ikke bare er dagens ressurs, men også morgendagens ledere. Han viser til hvordan man ved å ha med unge frivillige i idretten, klarer å videreutvikle idretten selv. Poenget underbygges med at dagens unge frivillige kjenner dagens unge deltakere best. De vet hvor skoen trykker, og er godt egnet til å møte behov og ønsker som eksisterer innad i målgruppen. Dette perspektivet er avgjørende for idrettens evne til å forbli relevant og attraktiv for nye generasjoner.
Avslutningsvis oppfordrer Sajandan dagens ungdom til å tørre å engasjere seg. Han oppmuntrer ungdommen til å si ja når de blir spurt, og ta initiativ til å spørre selv når de ikke blir spurt. Man trenger ikke å være en ekspert for å være frivillig. Det viktigste er å stille opp.
Start med å si ja!
Suksessen med OL i Lillehammer for 30 år siden hadde ikke vært mulig uten den enorme frivillige innsatsen, og det samme gjelder for dagens idrettsarrangementer og i idrettslag. Frivilligheten står like sterkt i dag som den gjorde den gang, og det er avgjørende at vi fortsetter å støtte og rekruttere nye ildsjeler. Både Maren Østgård og Sajandan Rutthira viser hvordan frivillighet i norsk idrett ikke bare gir rom for personlig vekst, men også er en uvurderlig ressurs for idrettens utvikling og videreføring.
De frivillige er på mange måter ryggraden i den norske idrettsmodellen. Med unge frivillige som Maren i spissen, kan vi være sikre på at norsk idrett vil fortsette å være engasjerende og inkluderende, også i tiden fremover. La oss følge Sajandan sitt råd: «start med å si ja». Si ja til å delta, til å bidra og til å være en del av frivilligheten som holder norsk idrett i gang.
